Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:2289 (2024-2025)
Innlevert: 23.05.2025
Sendt: 23.05.2025
Besvart: 30.05.2025 av barne- og familieminister Lene Vågslid

Silje Hjemdal (FrP)

Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Kan statsråden forklare hvorfor Barne- og familiedepartementet har en annen juridisk vurdering enn Finanstilsynet når det gjelder samtykkebasert innsyn i gjeldsregisteret, og mener departementet at det har hjemmel til å forby slik innsyn gjennom forskrift, selv om dette vil innskrenke forbrukerens råderett over egne data og i praksis fungere som et næringsforbud mot en konsesjonert bransje?

Begrunnelse

Stortinget har tidligere etterlyst en utvidelse av gjeldsregistrene. I april sendte departementet et forslag til endringer i gjeldsinformasjonsloven og gjeldsinformasjonsforskriften på høring. Til tross for at man foreslår å utvide lovens formål til å inkludere at «forbrukere lettere kan skaffe seg oversikt over egen gjeldssituasjon» (§ 1), inneholder forslaget overraskende nok også en forskriftsendring som innebærer et forbud mot samtykkebasert innsyn (§ 6) – ordningen som gir forbrukere mulighet til å dele egne gjeldsdata med tredjeparter (f.eks. økonomi-apper). Departementet begrunner dette med en risiko for misbruk av dataene, og at praksisen potensielt strider mot markedsføringsforbudet.

Finanstilsynet har imidlertid en annen vurdering. I brev av 16. august 2023 presiserer Finanstilsynet at slik samtykkebasert deling er lovlig etter dagens regelverk, gitt at samtykket oppfyller kravene i GDPR.

Fra 1. juli 2023 ble låneformidling dessuten konsesjonspliktig med tilsyn fra Finanstilsynet, nettopp for å styrke forbrukerbeskyttelsen. Et forbud vil ramme disse regulerte aktørene hardt og frata forbrukerne viktige økonomisk verktøy som gir bedre kontroll over egen gjeld. Det er vanskelig å forstå hvorfor samtykkebasert innsyn ikke kan reguleres forsvarlig fremfor å forbys helt. I verste fall tvinges forbrukerne til mindre sikre delingsformer som SMS eller e-post, noe som svekker personvernet og øker risikoen for misbruk.

På bakgrunn av dette er det behov for en klargjøring av hvorfor Barne- og familiedepartementets juridiske vurdering avviker fra Finanstilsynets, samt en avklaring om departementets hjemmel for å gjennomføre en slik inngripende forskriftsendring.

Lene Vågslid (A)

Svar

Lene Vågslid: Jeg har tidligere besvart et brev fra representanten Silje Hjemdal som i all hovedsak angår samme saksforhold og viser til mine synspunkter her. I brevet viser jeg blant annet til behovet for å verne forbrukere mot markedsføring av kreditt som kan føre til gjeldsproblemer i husholdene.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor departementet har et annet syn på lovligheten av samtykkebasert innsyn enn Finanstilsynet, vil jeg vise til høringsnotatet side 40 og 41. Det fremgår her at praksisen med samtykkebasert innsyn etter departementets oppfatning kan være i strid med markedsføringsforbudet i forskriften § 6. Finanstilsynet på sin side skriver i siste avsnitt i brevet av 16. august 2023 som representanten viser til i sin begrunnelse for spørsmålet, at praksisen ikke vil være i strid med gjeldsinformasjonsloven § 12 og gjeldsinformasjonsforskriften § 6. Departementet har således lagt til grunn en noe strengere fortolkning enn Finanstilsynet på dette punkt.

Når det gjelder adgangen til å regulere spørsmålet om samtykkebasert innsyn i forskrift vil jeg vise til at departementets forskriftskompetanse på dette punkt er hjemlet i gjeldsinformasjonsloven, jf. § 12 åttende ledd. Jeg vil dessuten bemerke at forslaget i høringsnotatet kun går ut på å presisere et forbud som etter departementets tolkning av forskriften allerede gjelder, jf. gjeldsinformasjonsforskriften § 6 andre punktum. Se også første punktum om at gjeldsopplysninger kun kan brukes innenfor lovformålet. Formålet med loven er ikke å legge til rette for markedsføring og formidling av kreditt. Jeg kan heller ikke se at slik bruk av gjeldsopplysninger er forenlig med formålet med gjeldsinformasjonsloven, slik det kreves etter personvernforordningens artikkel 6 nr. 4, jf. artikkel 5 nr. 1 b.

Jeg vil avslutningsvis legge til at overdrevent opptak av forbrukskreditt er et betydelig samfunnsproblem, som i stor grad skyldes omfattende og tidvis aggressiv markedsføring av slik kreditt. Norske forbrukere skyldte ved utgangen av mars 2025 nærmere 173 mrd. i forbrukskreditt, noe som utgjorde en vekst fra forrige år på 6,8 prosent. Ved utgangen av 2024 var det 678 300 inkassosaker knyttet til forbruksgjeld, og misligholdet beløp seg til over 60 mrd. kroner. Tallene over fremgår av Finanstilsynets rapport om utviklingen i forbruksgjeld utgitt 5. mai i år. Forbrukskreditt er også en dominerende årsak til at forbrukere søker om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.

Som forbrukerminister ser jeg med uro på denne utviklingen. Det ville være svært uheldig om gjeldsinformasjonsordningen skulle bidra til å forverre situasjonen ved å øke markedsføringspresset mot forbrukerne.